A theme of the age, at least in the developed world, is that people crave silence and can find none. The roar of traffic, the ceaseless beep of phones, digital announcements in buses and trains, TV sets blaring even in empty offices, are an endless battery and distraction. The human race is exhausting itself with noise and longs for its opposite—whether in the wilds, on the wide ocean or in some retreat dedicated to stillness and concentration. Alain Corbin, a history professor, writes from his refuge in the Sorbonne, and Erling Kagge, a Norwegian explorer, from his memories of the wastes of Antarctica, where both have tried to escape.
And yet, as Mr Corbin points out in "A History of Silence", there is probably no more noise than there used to be. Before pneumatic tyres, city streets were full of the deafening clang of metal-rimmed wheels and horseshoes on stone. Before voluntary isolation on mobile phones, buses and trains rang with conversation. Newspaper-sellers did not leave their wares in a mute pile, but advertised them at top volume, as did vendors of cherries, violets and fresh mackerel. The theatre and the opera were a chaos of huzzahs and barracking. Even in the countryside, peasants sang as they drudged. They don’t sing now.
What has changed is not so much the level of noise, which previous centuries also complained about, but the level of distraction, which occupies the space that silence might invade. There looms another paradox, because when it does invade—in the depths of a pine forest, in the naked desert, in a suddenly vacated room—it often proves unnerving rather than welcome. Dread creeps in; the ear instinctively fastens on anything, whether fire-hiss or bird call or susurrus of leaves, that will save it from this unknown emptiness. People want silence, but not that much. | Et tema i tiden, i det minste i den utviklede verden, er at folk krever stillhet uten å finne den. Trafikkbrøl, endeløs piping fra telefoner, digitale kunngjøringer på buss og tog, tv-apparater som skråler selv i tomme kontorer, er endelløse distraksjoner. Mennskerasen sliter seg ut med støy og lengter etter det motsatte - enten i villmarken, på det åpne hav eller i et tilfluktssted dedikert til stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, en historieprofessor, skriver fra sitt fristed i Sorbonne og Erling Kagge, en norsk oppdagelsesreisende, fra sine minner fra ødemarken i Antarktis, hvor begge har forsøkt å unnslippe. Og likevel, som Mr Corbin påpeker i «En historie om stillhet», er det sannsynligvis ikke mer lyd enn det pleide å være. Før pneumatiske dekk var bygatene fulle av den øredøvende klangen av metallskårne hjul og hestesko på brostein. Før frivillig isolasjon på mobiltelefoner summet busser og tog med samtaler. Avis-selgere lot ikke varene selge seg selv i stillhet, men annonserte dem med toppvolum, og det samme gjorde leverandører av kirsebær, fioler og fersk makrell. Teatret og operaen var et kaos av heiing og tilrop. Selv på landsbygda sang bønder mens de jobbet. De synger ikke nå. Det som er forandret er ikke så mye lydnivået, som tidligere århundrer også klaget over, men nivået av distraksjon, som opptar det rommet som stillhet kan invadere. Der truer et annet paradoks, for når fullstendig stillhet trenger inn i dypet av en furuskog, i den nakne ørkenen, i et plutselig tomt rom, viser det seg ofte forstyrrende heller enn velkommen. Frykt sniker seg innpå; øret søker instinktivt etter noe, enten brannhiss eller fugleanrop eller susing av blader, som vil frelse det fra denne ukjente tomheten. Folk ønsker stillhet, men ett sted går grensen. |