A theme of the age, at least in the developed world, is that people crave silence and can find none. The roar of traffic, the ceaseless beep of phones, digital announcements in buses and trains, TV sets blaring even in empty offices, are an endless battery and distraction. The human race is exhausting itself with noise and longs for its opposite—whether in the wilds, on the wide ocean or in some retreat dedicated to stillness and concentration. Alain Corbin, a history professor, writes from his refuge in the Sorbonne, and Erling Kagge, a Norwegian explorer, from his memories of the wastes of Antarctica, where both have tried to escape.
And yet, as Mr Corbin points out in "A History of Silence", there is probably no more noise than there used to be. Before pneumatic tyres, city streets were full of the deafening clang of metal-rimmed wheels and horseshoes on stone. Before voluntary isolation on mobile phones, buses and trains rang with conversation. Newspaper-sellers did not leave their wares in a mute pile, but advertised them at top volume, as did vendors of cherries, violets and fresh mackerel. The theatre and the opera were a chaos of huzzahs and barracking. Even in the countryside, peasants sang as they drudged. They don’t sing now.
What has changed is not so much the level of noise, which previous centuries also complained about, but the level of distraction, which occupies the space that silence might invade. There looms another paradox, because when it does invade—in the depths of a pine forest, in the naked desert, in a suddenly vacated room—it often proves unnerving rather than welcome. Dread creeps in; the ear instinctively fastens on anything, whether fire-hiss or bird call or susurrus of leaves, that will save it from this unknown emptiness. People want silence, but not that much. | Et tema som preger den tiden vi lever i, i hvert fall i den utviklede verden, er at folk higer etter stillhet, men ikke kan finne den. Trafikkstøyen, den uopphørlige pipetonen fra telefonene, de digitale kunngjøringene på bussene og togene, tv-apparatene som prater i vei selv i tomme kontorer, utgjør en uendelighet av støy og distraksjoner. Menneskeheten holder på å bli helt utmattet av all støyen og lengter etter det motsatte – om det nå er ute i det fri, på det vidstrakte hav eller i et tilfluktssted som er viet stillhet og konsentrasjon. Den franske historieprofessoren Alain Corbin skriver fra tilfluktsstedet sitt i Sorbonne, og eventyreren Erling Kagge forteller om minnene sine fra viddene i Antarktis, hvor begge har dratt i et forsøk på å unnslippe. Og likevel, som Alain Corbin påpeker i boken «A History of Silence», er vi sannsynligvis ikke omgitt av mer støy enn det de gjorde før. Før luftringenes inntog var bygatene fulle av øredøvende klang fra hjul med metallfelger og hestesko på stein. Før den frivillige isolasjonen som har fulgt med mobiltelefonen, gjenlød bussene og togene av samtaler. Avisselgerne etterlot seg ikke varene i en taus bunke, men ropte dem ut med sin kraftigste stemme. Det samme gjorde kirsebærselgerne, fiolhandlerne og selgerne av fersk makrell. Teateret og operaen var et sant kaos av hurrarop og heiing. Selv ute på landet sang bøndene der de slet til livets opphold. I dag synger de ikke lenger. Det som har endret seg, er imidlertid ikke så mye lydnivået, som også tidligere tider klaget over, men distraksjonsnivået, som har fylt det rommet som stillheten kan invadere. Et annet paradoks truer, for når det gjør seg gjeldende – i dypet av en furuskog, ute i den vidstrakte ørkenen, i et rom som plutselig blir forlatt – virker den ofte skremmende i stedet for å bli ønsket velkommen. Frykten kommer snikende, og øret fanger hva det skal være – suset fra peisilden, kvitringen fra fuglene eller raslingen av blader, som frelser øret fra denne ukjente tomheten. Folk ønsker stillhet, men ikke så mye. |