A theme of the age, at least in the developed world, is that people crave silence and can find none. The roar of traffic, the ceaseless beep of phones, digital announcements in buses and trains, TV sets blaring even in empty offices, are an endless battery and distraction. The human race is exhausting itself with noise and longs for its opposite—whether in the wilds, on the wide ocean or in some retreat dedicated to stillness and concentration. Alain Corbin, a history professor, writes from his refuge in the Sorbonne, and Erling Kagge, a Norwegian explorer, from his memories of the wastes of Antarctica, where both have tried to escape.
And yet, as Mr Corbin points out in "A History of Silence", there is probably no more noise than there used to be. Before pneumatic tyres, city streets were full of the deafening clang of metal-rimmed wheels and horseshoes on stone. Before voluntary isolation on mobile phones, buses and trains rang with conversation. Newspaper-sellers did not leave their wares in a mute pile, but advertised them at top volume, as did vendors of cherries, violets and fresh mackerel. The theatre and the opera were a chaos of huzzahs and barracking. Even in the countryside, peasants sang as they drudged. They don’t sing now.
What has changed is not so much the level of noise, which previous centuries also complained about, but the level of distraction, which occupies the space that silence might invade. There looms another paradox, because when it does invade—in the depths of a pine forest, in the naked desert, in a suddenly vacated room—it often proves unnerving rather than welcome. Dread creeps in; the ear instinctively fastens on anything, whether fire-hiss or bird call or susurrus of leaves, that will save it from this unknown emptiness. People want silence, but not that much. | Et høyst aktuelt tema, i hvert fall i den industrialiserte del av verden, er at folk lengter etter stillhet som de ikke finner. Trafikk som raser forbi, telefoner som plinger i ett sett, digitale kunngjøringer i bussen og på toget, fjernsynsapparater som står på for full guffe selv i forlatte kontorer utgjør et ustanselig, oppmerksomhetskrevende lydfyrverkeri. Menneskeheten sliter seg selv ut med lyder, og lengter etter det motsatte - enten i villmarken, midt på havet eller i et retreatsenter som tilbyr stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, professor i historie, skriver fra sitt tilfluktssted ved Sorbonne-universitetet, og Erling Kagge, en norsk eventyrer, mimrer om Antarktika, der begge har forsøkt å finne roen. Som Corbin påpeker i "Stillhet i støyens tid" er det nok antakeligvis ikke mer lyd enn tidligere. Før gummidekkene kom, var bygatene fylt av den øredøvende skranglingen av vognhjul og hestehover på brostein. Før folk gikk i frivillig isolat på mobiltelefonene sine, svirret bussene og togene med samtaler. Avisselgere lot ikke salgsvarene sine ligge i stille bunker, men frambød dem for full hals, i likhet med selgere av kirsebær, fioler og fersk makrell. Teateret og operaen var et kaos av hurrarop og bifall. Selv på landsbygda sang bøndene mens de jobbet og slet. De synger ikke lenger nå. Det som har endret seg er ikke først og fremst støynivået, noe som man også beklaget seg over i tidligere tider, men mengden av distraksjoner som okkuperer plassen som ellers kunne ha vært fylt med stillhet. Her dukker det opp et nytt paradoks, for når stillheten faktisk inntreffer - langt inne i en furuskog, midt ute i ørkenen, i et plutselig folketomt rom - oppleves den som skremmende og uønsket. Angsten slår inn, og man fester seg instinktivt ved hver eneste lyd, enten det er et flammebluss eller fuglelyder eller rasling i løvet, for å slippe unna denne uvante tomheten. Folk ønsker stillhet, men det får være grenser. |