A theme of the age, at least in the developed world, is that people crave silence and can find none. The roar of traffic, the ceaseless beep of phones, digital announcements in buses and trains, TV sets blaring even in empty offices, are an endless battery and distraction. The human race is exhausting itself with noise and longs for its opposite—whether in the wilds, on the wide ocean or in some retreat dedicated to stillness and concentration. Alain Corbin, a history professor, writes from his refuge in the Sorbonne, and Erling Kagge, a Norwegian explorer, from his memories of the wastes of Antarctica, where both have tried to escape.
And yet, as Mr Corbin points out in "A History of Silence", there is probably no more noise than there used to be. Before pneumatic tyres, city streets were full of the deafening clang of metal-rimmed wheels and horseshoes on stone. Before voluntary isolation on mobile phones, buses and trains rang with conversation. Newspaper-sellers did not leave their wares in a mute pile, but advertised them at top volume, as did vendors of cherries, violets and fresh mackerel. The theatre and the opera were a chaos of huzzahs and barracking. Even in the countryside, peasants sang as they drudged. They don’t sing now.
What has changed is not so much the level of noise, which previous centuries also complained about, but the level of distraction, which occupies the space that silence might invade. There looms another paradox, because when it does invade—in the depths of a pine forest, in the naked desert, in a suddenly vacated room—it often proves unnerving rather than welcome. Dread creeps in; the ear instinctively fastens on anything, whether fire-hiss or bird call or susurrus of leaves, that will save it from this unknown emptiness. People want silence, but not that much. | I dagens moderne samfunn har det blitt en trend at mennesker lengte etter stillhet, men finner ingen. Evig bakgrunnsstøy fra trafikk, telefon, annonseringer over høyttaleranlegg på busser og tog, TV apparater som står på også i tomme kontorlokaler, stjeler konstant fokus. Menneskeheten slites ut av denne evige støyen og er på søken etter det motsatte - i naturen, til sjøs, eller senter dedikert til stillhet og indre ro. Historie professor Alain Corbin skriver fra sitt fristed i Sorbonne, og den norske eventyreren Erling Kagge fra sine erfaringer i Antarktis, hvor de begge har forsøkt å flykte. Likevel, som Herr Corbin, poengterer i «Stillhetens historie», er det kanskje ikke mer støy nå enn tidligere. Før bilene fikk støtdempere var gatene fulle av øredøvende støy fra både metall felger og hestesko som traff brosteinen. Før vi begynte å sitte med nesa i mobil telefonene våre, foregikk det høylytte samtaler både på busser og tog. Avis selgere lot ikke bunken med aviser bli forbigått i stillhet, men reklamerte for dem så høyt de kunne. Det samme gjorde kirsebærselgere, fiolselgere og makrellselgere. På teater og i opera var det kaos av jubelrop og utskjelling. Til og med på landsbygda, der brukte bøndene å synge mens de jobbet. Det gjør de ikke lenger. Det er altså ikke støynivået i seg selv, som også før i tiden ble sett på som et problem, men mengden avbrytelser som forhindrer stillhet. Vi står overfor et paradoks, for skulle vi plutselig bli utsatt for stillhet -langt inne i en skog, i en ørken, et plutselig tomt rom, kan den oppleves mer ubehagelig enn velkommen. Uhyggen kommer krypende; alle lyder oppfattes tydeligere, uavhengig om det er en brannalarm, fuglekvitter eller vinden som suser gjennom trærne, hva som helst som kan redde oss fra denne ukjente tomheten. Mennesker ønsker stillhet, men bare litt. |