[...] «Jeg har et forslag.» Det lente seg framover slik som vennen min april gjør når hun har lyst til å fortelle en hemmelighet, selv om ikke noen av hemmelighetene hennes er særlig gode. Eller hemmeligheter, for den del. «Hvis du ikke forteller noen om at jeg er her så kan jeg fikse øynene dine.»
«Den må du lenger ut på landet med!»
Det blunket noen ganger. «Det er det jeg forsøker å gjøre.»
«Det jeg mener er at det får du ikke til!»
«Hvorfor ikke?»
«Vel, ingen andre har klart å fikse øynene mine, foruten om med briller.»
«Jeg har visse evner. Som du vil se, så lenge ...»
«... Jeg ikke forteller noen om deg?»
«Det er essensen, det er det vesentlige.»
«Hvordan vet jeg at du ikke vil gjøre meg blind? Det kan hende at du er som en av de telefonselgerne som stadig lover ting, men som definitivt lyver.»
Det satte i gang med voksebevegelsene igjen. «Jeg ville aldri gjort noe slikt mot en skapning som ikke har gjort meg noe ondt.»
«Så hvis jeg skadet deg, så ville du ha gjort meg blind?»
«Det behøver du ikke å vite.»
«Og hvis du fikser øynene mine, og jeg ikke forteller noen om deg, så vil du forlate jordene våre?»
«Det er essensen!» [...]