Å si at jeg ble grepet av Parasitt fra start til slutt er en underdrivelse; filmstilen med kamerakjøring er fengslende. Etter å ha sett mange filmer under den koreanske filmfestivalen i London var jeg kjent med de vanlige sjangrene som brukes i slike filmer, men Parasitt så ut til å overgå alle! Den er komisk på en finurlig måte, men også en thriller, den går på tvers av klasseskiller og skildrer blant annet en familiefortelling, og vil derfor sannsynligvis appellere til folk i alle aldre.

Parasitt fortjener virkelig å bli sett på kino, for å verdsette nyansene og den stilige kinematografien. Kort fortalt, uten spoilere, forteller Parasitt historien om samspillet mellom familien Park og familien Kim, en arbeidsløs familie, hvis motsetningsfylte verdener kolliderer og får langvarige konsekvenser.

[...] Bong Joon-Ho klarer å vekke publikums interesse med lyssterke bilder og effektiv bruk av innendørsrom, og det er overraskende å innse, etter filmens 2 timer og 12 minutter, at de fleste scenene utspiller seg hjemme hos familien Park. De hverdagslige elementene i hjemmet vises med et fascinerende perspektiv som viser Bong Joon-Hos teft. Det er en saktegående film, men du vil fryde deg over dens skjønnhet og oppfinnsomhet, for Parasitt overbeviser deg om at den bare opererer på ett nivå, mens den har flere lag og skildrer sosialrealisme med både empati og patos.

Skuespillerne er fortryllende å bivåne, hver eneste ansiktsbevegelse og handling fremheves, og selv en ting som å gå opp eller ned en trapp kan formidle en underliggende betydning som kameraet fanger. Den effektive bruken av rommet skaper også ubehag, og sammen med uvanlige kameravinkler og dramatiske værforhold forsterkes denne opplevelsen. Parasitt har noe surrealistisk over seg, noe som understrekes av musikken, og i tillegg tar filmen i bruk elementer fra det absurde på en så oppfinnsom måte at det blir filmmagi. Parasitts tydelige uhygge vil garantert holde deg i ånde og vil ikke føles fremmed for Twilight Zone-skolen.

Skuespillerne er ekstremt imponerende og tilfører rollene sine en bredde som skaper gjenkjennelighet, samtidig som de fremstår uanstrengt kule. Da Ki-Woo og Ki-Jeong Kim jobbet som privatlærere i Park-familiens hjem, var de eksempler på denne avslappede, diskré autoriteten som skapte en aura av mystikk med de uuttalte, nesten mytiske undervisningsteknikkene som ble brukt. Skuespillerne Park So-Dam og Choi Woo-Sik, som Ki-Woo og Ki-Jeong, er rett og slett overbevisende i de ulike retningene Parasitt tar, og de bærer rolleprestasjonene sømløst og inviterer publikum til å være på deres side.

[...] Parasitt er et bemerkelsesverdig stykke ekstremt dyktig filmskaping, det er rett og slett en film man bare må se, og jeg gleder meg til å se den på nytt når den kommer på kino i Storbritannia.

Å si at jeg ble drevet av Parasite fra start til slutt er en underdrivelse; filmstilen med tracking shots er fascinerende. Etter å ha sett flere koreanske filmer under London Korean Film Festival, var jeg kjent med de vanlige sjangrene som brukes i slike filmer, men Parasite så ut til å trosse dem alle! Parasitt er komisk, på en finurlig måte, den er også en thriller, bestrider over klasseskiller og skildrer også en familiefortelling blant andre sjangre og vil derfor sannsynligvis appellere til alle aldre.

Parasite fortjener virkelig å bli sett på kino for å sette pris på nyansene og den stilige kinematografien. Som et sammendrag, for å unngå spoilere, forteller Parasite historien om samspillet mellom Park-familien og Kim's, en arbeidsledig familie, hvis forskjellige verdener kolliderer med langvarige konsekvenser.

[...]Bong Joon-Ho klarer å vekke publikums interesse med sterkt opplyste bilder kombinert med effektiv bruk av innendørs område, og det er overraskende å innse, etter filmens 2 timer og 12 minutter lengde, at de fleste scenene forekommer i Park-familiens hjem. De alminnelige elementene i et familiehjem vises med et spennende perspektiv som viser Bong Joon-Hos talent. Det er en langsom utvikling, men du vil glede deg over dens skjønnhet og oppfinnsomhet ettersom Parasite overbeviser om at den kun opererer på ett nivå, men at den faktisk er flerlags og skildrer sosial realisme med empati og patos.

Rollelisten er forlokkende å se på, hver ansiktsbevegelse og handling fremheves, selv bare det å gå opp eller ned trapper kan formidle skjult mening, som kameraet fragmenterer. Nivåer av ubehag skapes også i kraft av den effektive bruken av plass med uvanlige kameravinkler og dramatiske værforhold som øker den følelsen. Det er en surrealistisk natur til Parasite, som dens partitur understreker, og dessuten tar filmen i bruk elementer av det absurde utformet på en så genial måte som virkelig er filmatisk magi. Parasite sin tilsynelatende uhygge vil definitivt holde deg fanget og ville ikke føle deg fremmed for Twilight Zone-skolen for filmskaping.

Skuespillerne er veldig imponerende og legger bredde til rollene sine og skaper relatabilitet mens de virker uanstrengt kule. Da Ki-Woo og Ki-Jeong Kim jobbet i Park-familiens hjem som private lærere, var de absolutt et symbol på dette nivået av nonchalant, undervurdert autoritet som skapte en aura av mystikk med de uuttalte, nesten mytiske veiledningsteknikkene som ble brukt. Ganske enkelt er skuespillerne Park So-Dam og Choi Woo-Sik, som Ki-Woo og Ki-Jeong, overbevisende til å se i de forskjellige retningene Parasite følger, og de bærer disse forestillingene sømløst og inviterer dermed publikum til å være på deres side .

[...]Parasite er et bemerkelsesverdig stykke ekstremt dyktig filmskaping, det er rett og slett en film man må se, og så jeg ser frem til å se filmen på nytt på den ordinære utgivelsesdatoen i Storbritannia.

Det ville ikke være å ta for hardt i å si at jeg ble oppslukt av Parasite helt fra starten av. Kjøreopptakene er ganske enkelt helt fantastiske. Siden jeg hadde sett flere koreanske filmer i løpet av London Korean Film Festival, var jeg ganske kjent med de vanlige sjangrene som slike filmer følger, men Parasite overgikk dem alle! Parasitt er ganske komisk på en finurlig måte. Filmen er også en thriller, den overskrider klasseskiller og skildrer i tillegg en familiehistorie for å nevne noen av sjangrene, og den vil derfor sannsynligvis appellere til enhver aldersgruppe.

Parasite fortjener å bli opplevd på det store lerretet for at man virkelig skal sette pris på nyansene og den stilige filmkunsten. For å gi et sammendrag som ikke avslører for mye, beskriver Parasite samspillet mellom Parks familie og Kims, en familie av arbeidsløse, hvor de to familienes verden står i kontrast med hverandre og kolliderer, noe som får varige følger.

[…]Bong Joon-Ho klarer å vekke publikums interesse med lyssterke bilder kombinert med en effektiv bruk av innendørsplassen. Etter de 2 timene og 12 minuttene filmen varer, er det overraskende at de fleste av scenene finner sted hjemme hos familien Park. Hverdagslivet i hjemmet vises med et spennende perspektiv som illustrerer hvilken teft Bong Joon-Ho har. Handlingen i filmen skrider langsomt fremover, men du vil sette pris på skjønnheten og oppfinnsomheten, siden Parasite overbevisende viser at den bare opererer på ett nivå, til tross for at den har flere lag og skildrer sosial realisme med empati og patos.

Det er direkte forlokkende å se hvordan skuespillernes ansiktsbevegelser og det de gjør, fremheves. Ja, selv bare bevegelsen opp eller ned trappene kan formidle en skjult mening, som kameraet fragmenterer. Det oppstår også nivåer av ubehag i kraft av den effektive bruken av plassen, sammen med uvanlige kameravinkler og dramatiske værforhold som virker med til å skape denne følelsen. Parasite er surrealistisk i sin natur, noe musikken understreker. Dessuten tar filmen i bruk absurde elementer som er utformet på en genial måte som virkelig er filmatisk magi. Den tilsynelatende uhyggen i Parasite vil garantert holde deg fanget og ville ikke føles fremmed for Twilight Zone-skolen innen filmskaping.

Skuespillerne rett og slett imponerer. De legger bredde til rollene og skaper gjenkjennelse samtidig som de holder avstand på en uanstrengt måte. Da Ki-Woo og Ki-Jeong Kim jobbet hjemme hos familien Park som private veiledere, var de absolutt innbegrepet på dette nivået av nonchalant og forsiktig autoritet som skapte en aura av mystikk med de uuttalte, nesten mytiske, veiledningsteknikkene de brukte. Man blir ganske enkelt helt overveldet av å se skuespillerne Park So-Dam og Choi Woo-Sik som Ki-Woo og Ki-Jeong i de forskjellige retningene som Parasite følger. De bærer disse fremføringene uanstrengt og inviterer dermed publikum til å være på deres side.

[…]Parasite er et bemerkelsesverdig stykke ekstremt dyktig filmskaping. Dette er rett og slett en film man må se. Jeg ser frem til å se filmen igjen når den settes på plakaten i Storbritannia.