ProZ.com translation contests »
5th ProZ.com Translation Contest: "Travel" » English to Norwegian » Entry by Ragnhild Tønnessen

Source text in English

Translation by Ragnhild Tønnessen (#3431)

All travel is now merely a means of moving a camera from place to place, all travellers are ruled by the all-powerful lens. Visitors old-fashioned enough to wish only to stand and look with their anachronistic eyes are shoved aside by the photographers, who take it for granted that while they do their ritual focusing, nothing else may move or cross their vision. Those peculiar souls without a camera must step aside for those more properly occupied, must wait while the rituals take place, and must bide their time while whole coaches stop and unleash upon the landscape the Instamatic God. And the populations of whole countries seeing themselves cannibalised, swallowed up, vacuumed into the black-ringed staring eye, wrench what they can from the cannibals. You want picture my house, my camel? You pay.

None of this would matter, perhaps, if anything worthwhile was being accomplished. If all the constant busyness and clicking produced, at its end, what had not existed before, images of beauty captured or truth told. But, sadly, this isn't so. The camera is simply graffiti made respectable.

The camera is the means by which we stamp ourselves on everything we see, under cover of recording the Wonders of the World already wonderfully
recorded by professionals and on sale at every corner bookshop and newsagent. But what use to show Aunt Maud, back home, postcards of the Tuscan landscape, since we are not in the picture to prove that we were there?

No stretch of rocks has verity unless I am within it. No monument exists
but for my wife, leaning against it. No temple is of interest without my face beside it, grinning. With my camera I appropriate everything beautiful, possess it, shrink it, domesticate it, and reproduce it on my blank sitting-room wall to prove to a selected audience of friends and family the one absolutely vital fact about these beauties: I saw them, I was there, I photographed them, and, ergo, they are.

from "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" by Jill Tweedie in the Guardian
Det å reise er berre blitt ein måte å flytte eit kamera frå ein stad til ein annan på. Alle reisande blir styrte av den same allmektige kameralinsa. Dei turistane som er så gammaldagse at dei berre ønsker å stå og sjå med dei anakronistiske auga sine, blir skove til sides av dei som vil ta bilde, og som reknar det for sjølvsagt at når dei står der og gjer fokuseringsritualet sitt, er det ikkje noko som skal flytte seg eller komma inn i synsfeltet deira. Særingane utan kamera må vike for dei som har meir passande gjeremål. Dei må vente mens rituala blir utførte, og må gi tol mens heile busslaster stansar og sender kompaktguden sin utover landskapet. Og heile folkegrupper ser seg sjølv etne opp, svelgde ned og sogne inn i det svartkanta stirrande auget. Dei triv til seg det dei kan frå menneskeetarane. Du vil bilde mitt hus, min kamel? Du betale.

Ikkje noko av dette ville ha spelt noka rolle kan hende, om ein oppnådde noko som var verdifullt. Om all denne travle klikkinga til slutt leidde til noko som ikkje hadde funnest før. Bilde som fanga noko vakkert eller fortalde noko sant. Men dessverre, det er ikkje slik. Kameraet er ganske enkelt heiderleggjort graffiti.

Kameraet er reiskapen vi bruker for å stemple oss sjølv på alt vi ser, under dekkje av å eviggjere verdas underverk, enda det allereie er framifrå gjort av profesjonelle og til sals i kvar ein liten bokhandel eller aviskiosk. Men kva nytte har vi av å vise tante Kari der heime prospektkort over landskapet i Toscana når vi ikkje sjølv er på bildet og kan bevise at vi var der?

Ikkje noko klippeområde er sant om ikkje eg er i det. Ikkje noko monument eksisterer for noko anna enn at kona mi skal kunne lene seg mot det. Ikkje noko tempel har interesse om ikkje ansiktet mitt gliser ved sidan av det. Med kameraet mitt tar eg i eige alt som er vakkert. Eg rår over det, eg krympar det, eg tem det, og omlagar det på min eigen tomme stuevegg for å vise for eit utval tilskodarar av vener og familie det som er den absolutt mest vesentlege kjensgjerninga ved desse praktfulle syner: Eg såg dei. Eg var der. Eg fotograferte dei. Altså er dei.