All reising nå er bare en metode for å flytte et kamera fra sted til sted, alle reisende blir regjert av den allmektige linsen. Besøkende som er gammeldagse nok til å bare ønske å stå og se med anakronistiske øyne, blir skuffet til side av fotografene, som tar det som en selvfølge at når de gjør sitt fokuseringsrituale, kan intet annet bevege seg eller krysse deres synsfelt. Sære kameraløse sjeler må gå til siden for slike som er opptatt med viktigere ting; de må vente mens ritualene pågår og avvente sin tid, mens hele busser stopper og slipper denne Selvutløsers Gud løs på landskapet. Og befolkningen som i hele land ser seg kannibalisert, slukt, sugd inn i det svartringede, stirrende øyet, vrir hva de kan ut av kannibalene. Du ønske bilde mitt hus, min kamel? Du betale.

Ingenting av dette hadde kanskje gjort noe, om en fikk noe av verdi ut av det. Om bare all denne vedvarende travelheten og knipsingen til sist hadde produsert noe som ikke eksisterte tidligere, skjønnhet fanget inn i et bilde eller sannheten uttrykt. Men akk, dette er ikke tilfelle. Kameraet er simpelthen graffiti i respektabel form.

Kameraet er metoden vi bruker for å stemple oss selv på alt vi ser, under dekke av å forevige verdens undere, som allerede er blitt vidunderlig foreviget av profesjonelle og er til salgs på hvert gatehjørne, hos bokhandlere og nyhetsselgere. Men hva nytte har det å vise tante Anna der hjemme postkort av det tuskanske landskap, når vi ikke er på bildet som bevis på at vi var der?

Intet klippelandskap har troverdighet med mindre jeg er i det. Intet monument eksisterer med mindre min kone står og lener seg mot det. Intet tempel er interessant uten mitt glisende fjes ved siden. Med kameraet kaprer jeg alt vakkert, tar det i eie, krymper det, temmer det, og reproduserer det på min udekorerte stuevegg for å bevise for et utvalgt publikum av venner og familie det eneste absolutt vitale faktum om disse skjønnhetene: Jeg så dem, jeg var der, jeg fotograferte dem, og ergo, de er.

Det å reise er berre blitt ein måte å flytte eit kamera frå ein stad til ein annan på. Alle reisande blir styrte av den same allmektige kameralinsa. Dei turistane som er så gammaldagse at dei berre ønsker å stå og sjå med dei anakronistiske auga sine, blir skove til sides av dei som vil ta bilde, og som reknar det for sjølvsagt at når dei står der og gjer fokuseringsritualet sitt, er det ikkje noko som skal flytte seg eller komma inn i synsfeltet deira. Særingane utan kamera må vike for dei som har meir passande gjeremål. Dei må vente mens rituala blir utførte, og må gi tol mens heile busslaster stansar og sender kompaktguden sin utover landskapet. Og heile folkegrupper ser seg sjølv etne opp, svelgde ned og sogne inn i det svartkanta stirrande auget. Dei triv til seg det dei kan frå menneskeetarane. Du vil bilde mitt hus, min kamel? Du betale.

Ikkje noko av dette ville ha spelt noka rolle kan hende, om ein oppnådde noko som var verdifullt. Om all denne travle klikkinga til slutt leidde til noko som ikkje hadde funnest før. Bilde som fanga noko vakkert eller fortalde noko sant. Men dessverre, det er ikkje slik. Kameraet er ganske enkelt heiderleggjort graffiti.

Kameraet er reiskapen vi bruker for å stemple oss sjølv på alt vi ser, under dekkje av å eviggjere verdas underverk, enda det allereie er framifrå gjort av profesjonelle og til sals i kvar ein liten bokhandel eller aviskiosk. Men kva nytte har vi av å vise tante Kari der heime prospektkort over landskapet i Toscana når vi ikkje sjølv er på bildet og kan bevise at vi var der?

Ikkje noko klippeområde er sant om ikkje eg er i det. Ikkje noko monument eksisterer for noko anna enn at kona mi skal kunne lene seg mot det. Ikkje noko tempel har interesse om ikkje ansiktet mitt gliser ved sidan av det. Med kameraet mitt tar eg i eige alt som er vakkert. Eg rår over det, eg krympar det, eg tem det, og omlagar det på min eigen tomme stuevegg for å vise for eit utval tilskodarar av vener og familie det som er den absolutt mest vesentlege kjensgjerninga ved desse praktfulle syner: Eg såg dei. Eg var der. Eg fotograferte dei. Altså er dei.

Dagens turister sitter fast i Den allmektige linsens grep, slik at all reising nå bare består i å flytte et kamera fra sted til sted. Det finnes riktignok ennå noen som er så anakronistiske at de er tilfreds med bare å stå og betrakte severdighetene. Disse blir imidlertid snart puffet til side av fotografene, som tar det for gitt at intet annet skal kunne bevege seg eller ødelegge for sikten når de foretar sin rituelle fokusering. De kameraløse må pent vike til sides for dem som er bedre utrustet, og stå som tilskuere mens hele busslaster fulle av fotomonstre lempes ut i terrenget. I enkelte land blir hele befolkningen sugd opp og slukt ned i det stirrende, sorte, ringformede øyet mens de prøver å rive med seg så mye som mulig fra menneskeeterne: "Do gjøre bilde min hus, min kamel? Do betale!"

Det hele ville kanskje ikke vært så farlig hvis all ståheien hadde vært umaken verdt – hvis den konstante klikkingen hadde frembrakt noe som tidligere var ikke-eksisterende, for eksempel foreviget noe vakkert eller fortalt en sannhet. Men slik er det dessverre ikke. Fotografering er ikke noe annet enn en anstendig form for graffiti.

Ved hjelp av kameraet setter vi vårt eget merke på alt vi ser. Begrunnelsen er at vi ønsker å ha et minne fra verdens underverk, men dette kunne vi jo like godt kjøpt i en bokhandel eller kiosk på et hvilket som helst gatehjørne. Imidlertid er det jo ikke noen vits komme hjem til tante Amalie med et postkort av det toskanske landskapet, så lenge ikke vi er med på bildet som et bevis på at vi virkelig har vært der.

En fjellvidde er ikke genuin uten at jeg er står på den. Et monument eksisterer ikke uten at kona lener seg mot det. Et tempel er ikke interessant uten at det glisende trynet mitt vises ved siden av. Med fotoapparatet forsyner jeg meg med alt som er vakkert, slik at jeg kan eie det, krympe det, temme det og reprodusere det på en tom stuevegg. Foran et utvalgt publikum av familie og venner legger jeg frem et funn av avgjørende betydning: Jeg har sett disse attraksjonene, jeg har vært der, jeg har fotografert dem. Altså er de til.

Oversatt fra "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" av Jill Tweedie i The Guardian.

Å være på reise nå til dags, vil bare si å flytte et kamera fra et sted til et annet. Alle reisende er underlagt den allmektige linsen. Turister som er gammeldagse nok til å stå og se med sine anakronistiske øyne, dyttes til side av fotografene som tar for gitt at mens de utfører sin rituelle fokusering, kan intet bevege seg eller krysse deres bane. De merkelige sjelene uten kamera må tre til side for dem som er mer passende sysselsatt, de må vente mens ritualene foregår og være tålmodige mens turistbussene stopper og slipper guden Instamatic løs på landskapet. Hele folkeslag blir kannibalisert, svelget hele, støvsuget inn i det svarte, stirrende øyet, og de utnytter kannibalene så godt de kan. Du ta bilde av mitt hus, min kamel? Du betale.

Kanskje ville ikke noe av dette være så farlig dersom noe av verdi ble skaffet til veie. Hvis all denne konstante travelhet og klikking produserte noe nytt, hvis bilder av sannhet og skjønnhet ble fanget inn. Men dessverre er det ikke slik. Kameraet er bare en unnskyldning for graffiti.

Kameraet er redskapet vi bruker til å sette vårt stempel på alt vi ser, under påskudd av å ta bilde av verdens underverk, selv om disse allerede er vidunderlig fotografert av profesjonelle, og til salgs på hvert gatehjørne i bokhandler og kiosker. Men hva er vitsen med å vise tante Aud der hjemme bilder av landskapet i Toscana, hvis vi ikke er på bildet for å bevise at vi var der?

Intet steinete landskap er sant hvis det ikke omfatter meg. Intet monument eksisterer hvis det ikke hadde vært for at min kone står der og lener seg mot det. Intet tempel er interessant uten mitt glisende ansikt ved siden av. Med mitt kamera tar jeg alt vakkert i besittelse, eier det, krymper det, temmer det, og gjenforteller det på min intetsigende stuevegg for å bevise for mitt utvalgte publikum av venner og familie - det eneste, avgjørende faktum om disse skjønnhetsåpenbaringer: Jeg så dem, jeg var der, jeg fotograferte dem - og, ergo - de er.

fra "Amateur Photography: the World as it isn't and our Fred" av Jill Tweedie i the Guardian.